Blekrosa vinter

De siste dagene har vi hatt et fantastisk vintervær, men jeg har dessverre hatt dagvakter og vært avskåret fra å komme meg ut og ta bilder i dagslys.

Dessuten har datteren min vært hjemme et par dager, og da er det koselig å stille opp og være tilstede det en kan.

I dag sluttet jeg litt tidligere på jobb, kl 14.30, og nesten løp hjemover til Lussi som spratt opp fra sofaen, klar for å være med ut på tur.

Sola går tidlig ned om dagen og Lussi og jeg hev oss i bilen og satte kursen mot Flaget hvor sola fortsatt var synlig på himmelen. 

Og der hvor trærne hadde stått med mørke stammer mot grå-blått lys og hvit snø for noen dager siden, stod det hele badet i rosa i ettermiddag.

På samme måte som Lussi hoppet ut av sofaen da jeg kom hjem, hoppet jeg ut av bilen med kameraet på vei opp mot Flaget!

Men uten polvotter fikk fingertuppene raskt neglesprett, og vi måtte raskt videre slik at jeg fikk tint opp fingrene mine underveis, så Lussi kunne få ut å løpe i sokkene sine :), i håp om at sola ville somle litt med å gå ned.

Egentlig hadde jeg tenkt å svinge inn veien som går inn mot Kvekildberget hvor det er fint å parkere, men det viste seg at stikkveien inn dit ikke var brøytet. Så da kjørte vi et stykke videre og tok i stedet av inn mot Ystad (for lokalkjente), og gikk den smale veien inn dit hvor vi opprinnelig hadde tenkt å parkere.

 

Noe av første del av veien dit sett bak oss.

Når en er ute og går, gjelder det å se seg både foran og bak  og til sidene, for det er motiver over alt!

Stivfrosne, visne ……. hva det nå er, …… kanskje hundekjeks som minner om stjerneskudd?

Ute på tur tilstreber jeg meg stillheten da en kan klarne tankene.

I går kveld da jeg lå i sofaen og kikket på tv, fanget jeg opp at enkelte mener at det å være ute i naturen kan fungere som en form for healing.

For min del fungerer det som bearbeiding av inntrykk og opplevelser, eller som ren sortering av tanker som kan gi rom og grobunn for nye ideer.

Men i dag har jeg gått og gledet meg over et bilde som jeg i løpet av arbeidsdagen har festet meg ved:

Da jeg trakk fra gardinene inne hos en gammel, sengeliggende dame i formiddag, kikket hun nyskjerrig mot vinduet og kommenterte at det var så nydelig sol ute. Men fra der hun lå oppdaget jeg at hun bare kunne se en liten brøkdel av utsikten fra vinduet sitt, så jeg skjøv hele senga langt ut i rommet og stilte den ut mot vinduet.

Litt etterpå, da jeg kikket inn til henne, satt hun oppreist i senga med armene ut til sidene med hendene i et fast grep rundt begge sengehestene, musestille satt hun slik og så ut mot ei stor og fin bjørk i sol, med rimfrost og lekende kornkråker i.

For et enestående motiv det ville ha vært,  med ryggen til den gamle damen med hvitt småbustete hår, som satt rakrygget og stum av beundring og kikket ut mot bjørka med kornkråker ……. Vidunderlig vakkert var det!

Men bildet har uansett festet seg til hukommelsen min, og ga arbeidsdagen et lite løft, og for henne, den lille skjønne gamle damen, var det forhåpenligvis like givende.

Tilbake til bilen igjen etter at sola har gått ned.

Jeg har mange bilder og turer jeg gjerne skulle ha blogget, men tiden løper litt for fort for meg. Dessuten er det slik at det som er ferskest trenger seg mest på, mens det bakenforliggende blekner .