Hos Kristine og Jens

Siste del av Brattjer-bloggene kommer her:

Inne på det idylliske tunet der Kristine og Jens bodde, hvor det gamle steingjerdet er blitt erstattet av en koselig skigard, trådde jeg flittig mine barnesko. - Slik som jeg husker det, må jeg ha vært der nesten hver eneste dag…….! Og alltid ble jeg tatt imot med et like stort smil og åpne armer av Kristine som jeg knyttet meg aller mest til, og som lot meg få være med på mye av det som foregikk på gården.

Bak hønsehuset gikk hønene som jeg matet flittig med egnet grøntfor. Fra Kristines kjøkken og over det gresslagte tunet gikk turen ofte opp til hønsehuset for å hente varme, nylagte egg som varsomt ble lagt i en kurv, dekket med et rent og hvitt klede.

De vidunelige blomstene og utsikten mellom låvebrua og hønsehuset som nesten kan ta pusten fra en, er uforglemmelig.

Låvebrua er bevart slik den var den gangen, og jeg kan så vidt huske Jens med hesten som dro alt høyet inn på låven.

Inngangen til fjøset ligger til venstre nedenfor låven, og jeg kan vanskelig tenke meg en koseligere fjøsinngang.

Dørhåndtakene er de samme som da jeg var liten, likedan hellene inn mot fjøset.

Stabburet med hovedhuset vegg i vegg. Stabburstrappa er akkurat slik som jeg husker den!

Den koselige aleen som fører opp mot tunet.

Utsikt mot havet fra aleen, og med en jordgamme i forgrunnen.

Det var alltid så spennende når vi skulle hente noe inne i den kjølige, mørke gammen som var i full bruk mens jeg bodde der.

Utsikt ned mot Brattjer-fjorden på motsatt side av aleen.

Det lille koselige huset mellom Kristine og Jens sin alé og huset som jeg bodde i.

Min lille venninne Grete og meg i løvetannenga sammen med hunden min Rikke som fulgte meg i tykt og tynt. I bakgrunnen huset til Kristine og Jens som den gang var hvitt.

Litt morsomt å sammenligne bildet nedenfor med det over.