Et lite “sidesprang” ……

I går angret jeg bittert på at jeg ikke dro til fjells sammen med Lussi, siden det viste seg at været ble strålende utover formiddagen. Men så er det altså denne trappa som jeg har gitt meg i kast med og som måtte sparkles.

Men etter at sola gjorde seg synlig på himmelen, ble det etter hvert umulig å holde seg innendørs.

I disse tider MÅ jeg bare opp i høyden, og vi la i vei oppover mot Solhaugen, også  i håp om at snøen hadde smeltet slik at jeg kunne  finne igjen en av sokkene til Lussi som hun mistet i veikanten oppover dit en gang tidligere i vinter.

Tanken var å gå den vante veien og ta av inn mot skogsveien som jeg har beskrevet for litt siden, men før vi kom dit, oppdaget vi at noen hadde tråkket opp en sti som vi av ren nyskjerrighet ble fristet til å følge.

Alt som er nytt av stier er alltid like spennende :)

Men etter en liten stund viste det seg at vi bare kom til Langhuset.

Ingenting galt å si om Langhuset som ser ut til å være et enestående serveringssted med en fantastisk beliggenhet. Lussi og jeg har vært forbi her flere ganger, men jeg har foreløpig aldri benyttet meg av det som serveringssted.  Men kanskje en gang til våren eller sommeren, hvis jeg får besøk av langveisfarende.

(Ann-Jorid, Vidar m.fl……. Kanskje vi skal ta oss en tur opp hit? )

Utsikten fra Langhuset er upåklagelig og i tillegg til at Langhuset er åpent for servering, har det også en Putball-bane nedover bakkene. Uviss om hva slags spill dette egentlig er, og fordi jeg kan forkludre enkelte navn inne i hodet mitt, må jeg ta meg på tak for å skrive det riktig. For inne i hodet mitt heter det stadig Pitbull-banen, noe jeg ikke greier å løsrive meg fra!

Men Lussi og jeg hadde planer om å  gå lengre enn som så, og nå må jeg  forberede dere på, at vi straks kommer til en litt sørgelig historie.

Ikke langt bak Langhuset klatret en svart  liten katt med ett opp i et tre. En katt som etter nærmere ettersyn tydeligvis ikke har det så godt.

 

På den ene bakfoten hadde den et gammelt (?) sår (noe som så vidt kan sees på det første bildet av den), og hele snuten og munnpartiet var ille tilredt i tillegg til at pelsen virket pjuskete.

Jeg greier ikke å få denne stakkars katten ut av hodet mitt, så i kveld skal jeg ringe min beste venninne for å søke diverse råd.

Lussi og jeg forlater inntil videre katten og legger igjen noen godbiter under treet den sitter i før vi går videre.

Verden er ofte ubarmhjertig både for to- og firbeinte. I går kveld så jeg en dokumentar på nk2 fra Afghanistan, “Barn i krig” het den.  Og i det daglige er det så alt for lett å glemme hvor heldige de fleste av oss er som lever i et fredelig land med tak over hodet, med tilstrekkelig mat og drikke og under rimelig trygge og forutsigbare rammer. Vi kan i det store og hele støtte oss til forholdsvis gode helse- og omsorgstjenester, trygde- og sosiale ytelser og ikke minst, om vi er friske, har vi frihet til å  kunne gjøre både store og små valg ……...

Lussi og jeg valgte oss en annen “vei” ned til bygda igjen, på skaresnø over vindstille jorder i retning av sola som varmet og brant så inderlig godt i ansiktet, skjønt enige om at vi har all grunn til å kjenne oss lykkelige, både Pisi, Lussi og jeg   :)